wordify
bokmålsordboka
kjær
ADJEKTIV
Norrønt kærr, trolig av latin carus ‘dyrebar’
Som er elsket, velsett eller avholdt; høyt verdsatt
En kjær gjest
Et kjært minne
Ha noen kjær
Brukt som substantiv
Møte sine kjære igjen
Ingen kjære mor
Ingen hjelp i å klage
Ingen bønn, ingen nåde
Brukt i kjærlig tiltale eller som innledning i brev, tale eller lignende
Kjære deg
Kjære mormor og morfar
Brukt som substantiv
God morgen, kjære
forelsket
Hun var blitt kjær i en gutt
kjæremål
SUBSTANTIV
Etter svensk käromål
Eldre betegnelse for anke
kjæremålsutvalg
SUBSTANTIV
Eldre betegnelse for ankeutvalg
kjæreste
SUBSTANTIV
Opprinnelig superlativ av kjær
Person som en har et kjærlighetsforhold til og har som fast partner
Få seg en kjæreste
De er kjærester
nynorskordboka
kjær
ADJEKTIV
Norrønt kærr, truleg av latin carus ‘kostesam’
Som er elska, velsedd eller omtykt; høgt verdsett
Ein kjær gjest
Eit kjært minne
Ha noko kjært
Brukt som substantiv
Skiljast frå sine kjære
Inga kjære mor
Inga hjelp i å klage
Inga bøn, ingen nåde
Brukt i kjærleg tiltale eller som innleiing i brev, tale eller liknande
Kjære deg
Kjære Anne og Håvard
Brukt som substantiv
God morgon, kjære
forelska
Ho vart kjær i han
kjærast, kjæraste
SUBSTANTIV
Opphavleg superlativ av kjær
Person som ein har eit kjærleiksforhold til og har som fast partnar
Få seg ein kjærast
Vere kjærastar
kjærastbrev, kjærastebrev
SUBSTANTIV