wordify
bokmålsordboka
kjetter
SUBSTANTIV
Av lavtysk ketter, av gresk katharos ‘ren’, nedsettende om tilhenger av manikeisk sekt i middelalderen
Person med meninger som er i strid med dem som kirken lærer; vranglærer, heretiker
Person med avvikende meninger som blir sterkt fordømt
kjetteri
SUBSTANTIV
Fra lavtysk; jamfør kjetter
Lære som avviker fra en offisiell religiøs troslære; vranglære, heresi
I overført betydning: synsmåte som bryter med hevdvunne meninger og skaper harme og fordømmelse
Politisk kjetteri
kjetterbrenning
SUBSTANTIV
Om eldre forhold: det å brenne kjetter på bål
kjetterbål
SUBSTANTIV
Om eldre forhold: bål som en kjetter ble brent på
nynorskordboka
kjetteri
SUBSTANTIV
Frå lågtysk; jamfør kjettar
Lære som strir mot ei offisiell religiøs truslære; vranglære, ranglære, heresi
I overført tyding: synsmåte som bryt med hevdvunne meiningar og skaper harme og fordøming
kjettersk
ADJEKTIV
Som gjeld kjettar; som er kjetteri
Kjettersk lære
Ein kjettersk tanke
kjette
SUBSTANTIV
Norrønt ketta
hokatt