wordify
bokmålsordboka
kjetter
SUBSTANTIV
Av lavtysk ketter, av gresk katharos ‘ren’, nedsettende om tilhenger av manikeisk sekt i middelalderen
Person med meninger som er i strid med dem som kirken lærer; vranglærer, heretiker
Person med avvikende meninger som blir sterkt fordømt
kjetteri
SUBSTANTIV
Fra lavtysk; jamfør kjetter
Lære som avviker fra en offisiell religiøs troslære; vranglære, heresi
I overført betydning: synsmåte som bryter med hevdvunne meninger og skaper harme og fordømmelse
Politisk kjetteri
kjetterbrenning
SUBSTANTIV
Om eldre forhold: det å brenne kjetter på bål
kjetterbål
SUBSTANTIV
Om eldre forhold: bål som en kjetter ble brent på
nynorskordboka
kjettar
SUBSTANTIV
Av lågtysk ketter, av gresk katharos ‘rein’, utnamn på tilhengjar av manikeisk sekt i mellomalderen
Person med meiningar som er i strid med dei som kyrkja lærer; vranglærar, ranglærar
Person med avvikande meiningar som blir sterkt fordømde
kjettarbrenning
SUBSTANTIV
Om eldre forhold: det å brenne kjettar på bål
kjettarbål
SUBSTANTIV
Om eldre forhold: bål som ein kjettar vart brend på
kjettarlære
SUBSTANTIV
ranglære