wordify
bokmålsordboka
kjerring
SUBSTANTIV
Norrønt kerling, av karl ‘kar’
Gift kvinne; kone
ønske seg kjerring og unger
Kjerringa på gården
Komme som julekvelden på kjerringa
Komme brått på
Kjerringa mot strømmen
Gjenstridig og egensindig person
Gammel eller aldrende kvinne
Det kom to kjerringer nedover veien
Nedsettende: vrang og usympatisk kvinne; umandig mann
Hun endte opp som en bitter, sur kjerring
Han er helt kjerring når det gjelder sprøytestikk
I idrett: fall, særlig i skihopp
Reise kjerringa
Komme sterkt igjen etter et nederlag
kjerringemne
SUBSTANTIV
Driftig kvinne som er klar til å gifte seg; jf kjerring og emne
Hun var et bra kjerringemne
kjerringkjeft
SUBSTANTIV
Redskap til å bende eller drive noe inn med
kjerringknute
SUBSTANTIV
Galt knyttet båtsmannsknop; dårlig knute som er vanskelig å få opp
nynorskordboka
kjerring
SUBSTANTIV
Norrønt kerling, av karl ‘kar’
Gift kvinne; kone
Få seg kjerring
Kjerringa på garden
Kjerring og ungar
Kome som julekvelden på kjerringa
Kome brått på
Kjerringa mot straumen
Vrang og eigensindig person
Gammal eller aldrande kvinne
Kjerringar med strikketøy i hendene
Nedsetjande: vrang og usympatisk kvinne; umandig mann
Vere i ferd med å bli ei sur, gammal kjerring
Han ville ikkje vere kjerring
I idrett: fall, særleg i skihopp
Gjere ei kjerring
Reise kjerringa
Kome sterkt tilbake etter eit nederlag
kjerringbær
SUBSTANTIV
Svart blåbær; jomfrumariabær
kjerringemne
SUBSTANTIV
Dugande kvinne som er klar til å gifte seg; jf kjerring og emne
Bonden var på leit etter kjerringemne
kjerringkjeft
SUBSTANTIV
Reiskap til å bende eller drive inn noko med