wordify
bokmålsordboka
ire, irlender, irlending
SUBSTANTIV
Person fra Irland
irettesettelse
SUBSTANTIV
Det å irettesette(s)
Få en streng irettesettelse
irettesette
VERB
Kritisere, klandre for upassende oppførsel
Læreren irettesatte eleven
nynorskordboka
ire, irlendar, irlending
SUBSTANTIV
Person frå Irland
ire
VERB
Norrønt iðra ‘gjere angerfull, angre’
angre, trege
Ire på noko
Han irte seg mest i hel etterpå
Grue for noko; tenkje, lure på
Han irte på det (hadde ikkje hug til det)
irettesetjing, irettesetting
SUBSTANTIV
Det å irettesetje eller bli irettesett; tilsnakking
Han fekk ei kraftig irettesetjing