wordify
bokmålsordboka
immun
ADJEKTIV
Av latin immunis ‘skattefri, ren for’
Uimottakelig for smittestoffer og smittsom sykdom
Være immun mot viruset
Uimottakelig for påvirkning
Være helt immun overfor kritikk
Han ble immun mot enhver ideologi
immunitet
SUBSTANTIV
Det å være uimottakelig for smitte; det å være immun
Befolkningen mangler immunitet mot dette viruset
I jus: fritak fra ansvar eller straff for utenlandsk diplomat og (i visse tilfeller) innenlandsk parlamentsmedlem
Immunitet mot straffeforfølgelse
Diplomatisk immunitet
Parlamentarisk immunitet
immunologi
SUBSTANTIV
Jamfør -logi
Vitenskap om årsakene til immunitet og kroppens forsvarsmekanismer overfor bestemte sykdommer
immunforsvar
SUBSTANTIV
System av spesialiserte celler og organer i kroppen som skal beskytte den mot infeksjon; immunsystem, immunapparat
nynorskordboka
immun
ADJEKTIV
Av latin immunis ‘skattefri, rein for’
Uimottakeleg for smittestoff og smittsam sjukdom
Vere immun mot malaria
Uimottakeleg for påverknad
Vere heilt immun overfor kritikk
Dei vart immune mot slagord
immunapparat
SUBSTANTIV
System av spesialiserte celler og organ i kroppen som skal verje han mot infeksjon; immunsystem, immunforsvar
immunitet
SUBSTANTIV
Det å vere uimottakeleg for smitte; det å vere immun
Mange har opparbeidd immunitet mot denne sjukdomen
I jur: fridom frå ansvar el straff for utanlandsk diplomat og (i visse høve) innanlandsk parlamentsmedlem
Strafferettsleg immunitet
Diplomatisk immunitet
Parlamentarisk immunitet
immunologi
SUBSTANTIV
Jamfør -logi
Vitskap om årsakene til immunitet og forsvarsmekanismane i kroppen