bokmålsordboka
holt
SUBSTANTIV
Fra lavtysk ‘tre, skog’
Trestykke laget for et bestemt formål, særlig i sammensetninger:
Friholt, kryssholt, rettholt, rundholt
holt
SUBSTANTIV
Norrønt holt
Lite skogstykke, lund
Furuholt, granholt, skogholt
hultann, holtann
SUBSTANTIV
Hul tann; tann med hull i
hole
VERB
Fra tysk ‘hente’
Skaffe seg, få tak i
I den bransjen er det penger å hole
nynorskordboka
holt
SUBSTANTIV
Frå lågtysk, same opphav som tysk Holz ‘tre’; eigenleg same opphav som holt
Stong el stykke av tre
holt
SUBSTANTIV
Norrønt holt
Lite skogstykke, lund
holtann
SUBSTANTIV
hol tann; tann med hol i
holtong
SUBSTANTIV
Tong til å lage hol med (til dømes i lêr)