wordify
bokmålsordboka
helgen
SUBSTANTIV
Fra gammeltysk (thie) helagon ‘de hellige’
I den katolske kirke: person som etter sin død er erklært hellig, og som av de troende æres og påkalles for forbønn hos Gud
Skytshelgen, vernehelgen
Påkalle en helgen
From, asketisk person
Han er slett ingen helgen
helgenbilde
SUBSTANTIV
Bilde av en helgen
helgendyrkelse
SUBSTANTIV
Dyrking av helgener som vesener med guddomelige egenskaper
helgenglorie
SUBSTANTIV
Glorie rundt hodet på en billedlig framstilt helgen
I overført betydning: inntrykk av fortreffelighet, ærefull glans
Boka fjerner mye av helgenglorien rundt den gamle lederen
nynorskordboka
helgen
SUBSTANTIV
Frå gammallågtysk (thie) helagon ‘(dei) heilage’
I den katolske kyrkja: avliden person som er kjend heilag og blir dyrka religiøst; heilagmenne
from, opphøgd, asketisk person
Han hadde slett ikkje vore nokon helgen
Opphøgd ideal
helgenbilete, helgenbilde
SUBSTANTIV
Biletframstilling av ein helgen
helgendyrking
SUBSTANTIV
Dyrking av helgenar som vesen med guddomelege eigenskapar