wordify
bokmålsordboka
hebraisk
SUBSTANTIV
Jf hebreer
semittisk språk som ble talt i det gamle Israel, og som det meste av Det gamle testamentet er skrevet på
Teologene måtte lære seg latin, gresk og hebraisk
semittisk språk hovedsakelig brukt i Israel i dag
Han lærte seg hebraisk på kibbutz i Israel
hebreer
SUBSTANTIV
Etter tysk Hebräer, av gresk hebraios, av hebraisk ibri ‘den som kommer fra den andre siden av elva’
Person fra Bibelens Israel; israelitt; palestinsk jødekristen som holdt fast ved sitt gamle språk
Moses ledet hebreerne ut av Egypt
hebreerbrev
SUBSTANTIV
I bestemt form entall: Paulus’ brev til hebreer i Det nye testamente
hebrider
SUBSTANTIV
Person fra Hebridene
nynorskordboka
hebr
FORKORTING
For Hebrearbrevet
hebraisk
SUBSTANTIV
Jf hebrear
semittisk språk som vart talt i Israel, og som det meste av Det gamle testamentet opprinneleg var skriven på
Bibelstudentane måtte lære seg latin, gresk og hebraisk
semittisk språk hovudsakleg brukt i Israel i dag
Ho lærte hebraisken sin på kibbutz i Israel
hebrear
SUBSTANTIV
Etter tysk Hebräer, av gresk hebraios, av hebraisk ibri ‘den som kjem frå andre sida av elva’
Person frå Bibelens Israel; israelitt; palestinsk jødekristen
hebrearbrev
SUBSTANTIV
I bunden form eintal: Paulus’ brev til hebrear i Det nye testamente