bokmålsordboka
hall
SUBSTANTIV
Engelsk; samme opprinnelse som hall
Stor entré, forrom, forstue
Leiligheten består av tre rom, kjøkken og hall
hall
SUBSTANTIV
Norrønt hǫll femininum
Stor sal der det er høyt under taket, ofte til festbruk
Festhall, gildehall
Til praktiske formål:
Fabrikkhall, idrettshall, messehall, stasjonshall, svømmehall
Lager eller utsalgssted for varer
Fiskehall, ølhall
Bygning som inneholder hall
nynorskordboka
hallen
ADJEKTIV
Jamfør hall
Som hallar, skrånar noko
Lendet var noko halle
hall
SUBSTANTIV
Norrønt hǫll
Stor sal med stor takhøgd, til festbruk el til ymse praktiske føremål
Folkemøte i den store halla i rådhuset
òg i sms som:
Bygning med sal(ar), hall(ar) (I,1) for ymse slag verksemd
Håkonshalla er restaurert og teken i bruk
hall
SUBSTANTIV
Engelsk
(større) rom innanfor ein entré, inngang eller liknande i eit husvære med inngang til dei andre romma; (stor) entré, forrom, forstove
Husvære med tre rom, kjøken og hall
hall
SUBSTANTIV
Norrønt hallr
(heller liten og rundvoren) stein; mylnestein