wordify
bokmålsordboka
hakke
SUBSTANTIV
Fra lavtysk
Redskap til å hakke i jorda med
Pigghakke, potethakke, ryddehakke, tynningshakke, ugresshakke
Gå løs på jordhaugen med hakke og spade
hakke
VERB
Fra lavtysk
Slå, hogge gjentatte ganger (med skarpt redskap)
Hakke noe ned på skrivemaskin (slå hardt og usammenhengende)
Hakke hull på isen
Hakke med kniven i en plankestubb
Om fugl: hogge med nebbet
Også: være rasende
Holde på å hakke øynene ut på hverandre
Hønene hakket hverandre
Hakke tenner
Skjelve (særlig av kulde) så tennene slår mot hverandre
Hakke på noen
Også: stadig kritisere, småskjenne på en
Dele i småbiter, karve
Hakke sund noe
Hakke opp kjøtt
Hakke einer, halm
Lyde ujevnt, støtvis
Han hakket og stammet
Motoren hakket og harket
I håndarbeid: utføre en spesiell type hekling
hakkebiff
SUBSTANTIV
Opphakket biff
hakkeblokk
SUBSTANTIV
Blokk til å hakke kjøtt og lignende på
nynorskordboka
hakke
SUBSTANTIV
Lågtysk hack(e)
Reiskap til å hakke i jorda med slik at ho smuldrar og blir laus
Hakke og spade
Flåhakke
Pigghakke
Plantehakke
Ugrashakke
hakke
VERB
Lågtysk hacken
Hogge eller pikke gong på gong (i eller på noko med skarp reiskap)
Hakke med kniven i ein planke
Hakke hol på isen
Om fugl: hogge med nebbet (på)
Hønene hakkar (på) kvarandre
Overf: vere rasande
Halde på å hakke auga ut på kvarandre
Hakke tenner
Skjelve (særleg av kulde) så tennene skranglar mot kvarandre
Hakke på nokon
I overført tyding: stadig kritisere, småskjenne på (nokon)
Dele i småbitar; karve
Hakke einer, halm, persille
Hakke sund noko
Hakke opp noko
Lyde ujamt, støytvis
Motoren harka og hakka
Om tale:
Stotre og hakke
hakkebiff
SUBSTANTIV
Opphakka biff
hakkeblokk
SUBSTANTIV
Blokk til å hakke kjøt og liknande på