wordify
bokmålsordboka
grunne
SUBSTANTIV
Av grunn
Grunt sted i vannet
Vite hvor grunnene er
Båten gikk på en grunne
grunne
VERB
Av grunn
Bli grunn
Her grunner det
Gjøre grunn
Sanden grunner opp kanalen
grunne
VERB
Norrønt gruna, jamfør lavtysk grunden; i eldre form grunde
Tenke dypt, spekulere, gruble
Grunne ut en plan
Grunne over, på noe
grunne
VERB
Av grunn
Mest foreldet: grunnlegge
Grunne et rike, en by
Bygge på (som grunn, årsak)
Grunnet oppussing vil forretningen være stengt inntil videre (på grunn av)
Konklusjonen grunner seg på feiltolkninger
Gi grunnstrøk med maling
Grunne huset
nynorskordboka
grunne
SUBSTANTIV
Av grunn
grunn stad i vatn
Båten gjekk på ei grunne
Vasse, symje på grunna
banke
Fiske på grunne
grunne
VERB
Bli grunn eller grunnare
Her grunnar sjøen (opp)
grunne
VERB
Av grunn
grunnleggje
Grunne ein by
I uttrykk
Teorien grunnar seg på el.er grunna på feiltolkingar
Grunne seg på
Byggje på (som årsak, føresetnad)
Stryke eit første lag måling på (før den eigenlege målinga)
Grunne golvet
grunneigar
SUBSTANTIV
Person som eig grunn
Spørje grunneigaren om løyve