bokmålsordboka
fundament
SUBSTANTIV
Fra latin; se fundere
grunnlag, forutsetning; underlag på bygg, grunnvoll
Fundamentet for samarbeidet
Ha et solid fundament
fundamentalisme
SUBSTANTIV
Religiøs ideologi som bygger på en strengt bokstavelig tolkning av hellige skrifter og krever at religionen skal danne grunnlaget for samfunnets politiske og sosiale institusjoner
Jødisk fundamentalisme
Islamsk fundamentalisme
Kristen fundamentalisme
Usvikelig, kompromissløs tro eller holdning
Den kommunistiske ideologi er blitt erstattet med en markedsliberal fundamentalisme
fundamentalist
SUBSTANTIV
Person som bekjenner seg til fundamentalisme
fundamentere
VERB
Legge fundament under, til
nynorskordboka
fundament
SUBSTANTIV
Frå latin; av fundere
Nedste, berande del (på byggverk); underlag, grunnvoll; grunnlag, basis; føresetnad
Fundamentet til huset, brua, raketten
Eit fundament for samarbeid
fundamentalisme
SUBSTANTIV
Religiøs ideologi som byggjer på strengt bokstavleg tolking av heilage skrifter og krev at religionen skal danne grunnlaget for politiske og sosiale institusjonar i samfunnet
Kristen, islamsk, jødisk fundamentalisme
Usvikeleg, kompromisslaus tru eller haldning
fundamentalist
SUBSTANTIV
Tilhengjar av fundamentalisme
Religiøse fundamentalistar
fundamentere
VERB
Leggje fundament (til)
Fundamentere bygget
Fundamentere godt