wordify
bokmålsordboka
fink, finke
SUBSTANTIV
Fra lavtysk; trolig lydord
Spurvefugl i finkefamilie; jamfør bokfink og grønnfink
finkefamilie
SUBSTANTIV
I bestemt form entall: spurvefugl med kort, kraftig, kjegleformet nebb; Fringillidae; jamfør bokfink, dompap og sisik
finklær
SUBSTANTIV
Klær en pynter seg med; stasklær
Ta på seg finklærne
nynorskordboka
fink
SUBSTANTIV
Frå lågtysk, truleg lydord
Sporvefugl i finkefamilie; jamfør bokfink og grønfink
finkefamilie
SUBSTANTIV
I bunden form eintal: sporvefugl med kort, kraftig, kjegleforma nebb; Fringillidae; jamfør bokfink, dompap og sisik
finklede
SUBSTANTIV
Klede ein pyntar seg med; stasklede
Gå i finkleda
finkjensle
SUBSTANTIV
Det å vere finkjensla; takt
Han eig ikkje finkjensle