wordify
bokmålsordboka
fekter
SUBSTANTIV
Person som driver med fekting
fekte
VERB
Fra lavtysk, samme opprinnelse som engelsk fight ‘kjempe’; beslektet med fakte
Kjempe med hogg- eller stikkvåpen, særlig som sport; jamfør fekting
vifte, gestikulere
Fekte vilt omkring seg
Fekte med armer og bein
Fekte seg fram
Komme seg fram
Fekte seg fram på egen hånd
Fekte seg gjennom
Klare seg gjennom (prøvelser)
Hun klarte å fekte seg gjennom ved å ta småjobber
nynorskordboka
fektar
SUBSTANTIV
Person som driv med fekting
fekt
SUBSTANTIV
Av fekte
tigging
Slå fekt
Tigge
Kjærast(følgje); kjangs
Få fekt
fekte
VERB
Frå lågtysk, same opphav som engelsk fight ‘kjempe’; samanheng med fakte; jamfør fikte
Kjempe med hogg- eller stikkvåpen, særleg som sport; jamfør fekting
fikte, veifte
Fekte med armane
Fekte seg fram
Kome seg fram
Fekte seg fram frå veke til veke
Fekte seg gjennom
Klare seg gjennom (vanskar)
Han fektar seg gjennom dei harde trettiåra