wordify
bokmålsordboka
dykke
VERB
Fra lavtysk; samme opprinnelse som dukke
La seg synke ned under vannoverflaten, særlig for å gjøre noe under vann; dukke
Ubåten dykket
Dykke etter gamle vrak
Dykke ned i
Fordype seg i
Hun dykket ned i musikken
dykker
SUBSTANTIV
Person med dykking som yrke eller hobby
En dykker undersøkte havbunnen
Fem dykkere deltok i søket
Fugl som kan dykke
Flere av våre dykkere ses langs norskekysten om vinteren
dykkerdrakt
SUBSTANTIV
Drakt for dykkere; jamfør våtdrakt og tørrdrakt
Heldekkende dykkerdrakt i gummi
Ikle seg dykkerdrakter
dykkerklokke
SUBSTANTIV
Beholder med lufttilførsel til å arbeide i under vann
Dykkerklokken forsynte ubåten med oksygen og drivstoff
nynorskordboka
dykke
VERB
Frå lågtysk; same opphav som dukke
La seg søkkje ned under vassflata, særleg for å gjere noko under vatn; dukke
Dykke etter skipsvrak
Det vart dykka i hamna
Dykke ned i
Fordjupe seg i
Han dykka ned i slektshistoria si
dykkert
SUBSTANTIV
Frå lågtysk; av dykke
Spikar med lite hovud til å slå heilt inn i treet
dykke ned i
Fordjupe seg i
Han dykka ned i slektshistoria si
Sjå: dykke