bokmålsordboka
dunker
SUBSTANTIV
Etter W. Dunker, som begynte oppdrett av rasen i 1820-årene
Norsk harehund med kort, grov pels
dunk
SUBSTANTIV
Tønneformet beholder; kagge
En dunk øl
Gå dunken
Gå til spille eller gå galt
Maten gikk dunken
Karrieren er i ferd med å gå dunken
Klubben kunne gå dunken
Gå på dunken
Ta slutt, gå galt eller konkurs
Forholdet er i ferd med å gå på dunken
Boligmarkedet gikk på dunken
Selskapet går på dunken
Som etterledd i ord som:
dunke
VERB
Trolig av norrønt duna ‘dønne, brake’
Gi en (hul) bankelyd; banke
Hjertet dunket
Slå, støte eller sparke uten at det lager sterk lyd
Dunke hodet mot noe
Dunke noen i ryggen
Dunke inn
Hun dunket inn ballen med venstrebeinet
Dunke inn hiter på listene
nynorskordboka
dunker
SUBSTANTIV
Norsk harehund med kort, grov pels