bokmålsordboka
brøyter
SUBSTANTIV
Person som kjører brøytebil
SUBSTANTIV
Særlig i håndball: det å trenge seg forbi en motspiller som står i forsvar
Bli avblåst for brøyt
VERB
Norrønt breyta, av braut
Rydde vei med snøplog
Veien er brøytet
Brøyte seg vei
Trenge seg fram
Elgflokken brøytet seg vei gjennom dypsnøen
Brøyte seg gjennom
Trenge seg gjennom
De brøytet seg gjennom kvister og kratt
Brøyte seg fram
Trenge seg fram
Han brukte flere minutter på å brøyte seg fram til scenen
nynorskordboka
brøyte
VERB
Norrønt breyta; av braut
Rydje veg med snøplog
Vegen er brøytt
Brøyte seg gjennom
Trengje seg gjennom
Båten brøyter seg gjennom tjukk is
Brøyte seg veg
Trengje seg fram
Han brøytte seg veg fram til scena
Brøyte seg fram
Trengje seg fram
Ho brøyter seg fram i bussen