Bøyningsspråk refererer til et språk der ordene endrer form avhengig av deres grammatiske funksjon eller betydning i en setning. Bøyningsspråk er vanlig blant mange indo-europeiske språk, som for eksempel tysk, russisk, og de fleste romanske språk. Dette inkluderer endringer i ordets bøyning, for eksempel i substantiver, pronomen, verb og adjektiver, samt bruken av ulike kasus, tid, modus og person.

Eksempler på bøyningsspråk inkluderer hvordan verbene endrer seg avhengig av subjektet (som i "jeg snakker", "du snakker", "han/hun snakker" osv.), eller hvordan substantiver endrer seg basert på kjønn og tall (som i "en bok", "boken", "bøker" osv.). Bøyningsspråk er vanlig over store deler av verden, og dets forskjellige former og regler kan være komplekse og varierte.

1. På norsk endrer vi substantiver basert på bestemt eller ubestemt form, for eksempel "en hund" og "hunden".
2. I tysk endrer verbene seg avhengig av subjektet, for eksempel "ich spiele" (jeg spiller) og "du spielst" (du spiller).
3. I russisk endres substantiver og adjektiver basert på kjønn, tall og kasus, for eksempel "красивая девушка" (vakker jente) og "красивый мальчик" (vakker gutt).
4. I spansk endres adjektiver basert på kjønn og tall, for eksempel "la casa grande" (det store huset) og "el perro grande" (den store hunden).
5. På fransk endres verbene basert på person, tid og modus, for eksempel "je parle" (jeg snakker) og "nous parlons" (vi snakker).