bekken | Wordify

bokmålsordboka

SUBSTANTIV

Gjennom lavtysk, fra latin; samme opprinnelse som basseng

Flataktig, skålformet kar; metallskål til å samle urin og avføring fra sengeliggende pasient i

Musikkinstrument som består av to runde metallplater til å slå mot hverandre

Skålformet fordypning i terrenget, omgitt av høydedrag; basseng

Del av skjelettet som danner en uregelmessig ring om de fleste innvollene og binder ryggsøylen sammen med knoklene i (bak)beina

Kvinners bekken utvider seg under en fødsel

En sau med trangt bekken

SUBSTANTIV

bein i ben

SUBSTANTIV

I bestemt form: den delen av kroppshulen som ligger i bekken

nynorskordboka

bekken

SUBSTANTIV

Gjennom lågtysk, frå latin; same opphav som basseng

Flatvore, skålforma kar; metallskål til å samle urin og avføring frå sengeliggjande pasient i

Musikkinstrument av to runde metallplater til å slå mot kvarandre

Skålforma fordjuping i jordoverflata, med høgdedrag ikring; basseng

Del av skjelettet som dannar ein ujamn ring om dei fleste innvolane og bind ryggsøyla saman med knoklane i (bak)beina

Menn har trongare bekken enn kvinner

Ei ku med trongt bekken

bekkenbein

SUBSTANTIV

bein i bekken

bekkenhole, bekkenhòle

SUBSTANTIV

I bunden form: del av kroppshola som ligg i bekken