wordify
bokmålsordboka
ansøke
VERB
Fra tysk , opphavliig ‘søke, anmode en om noe’
søke
Gå til ordforklaring for "ansøke"
ansøker
SUBSTANTIV
søker
Gå til ordforklaring for "ansøker"
nynorskordboka
søkar, søkjar
SUBSTANTIV
Person som søkjer
Det var fem søkjarar til stillinga
(del av eit) instrument som ein bruker til å søkje med
Metallsøkjar
Søkjaren på eit fotografiapparat, radioapparat
søke, søkje
VERB
Norrønt sǿkja
Prøve å få, finne; trå etter
Søke råd, trøyst hos nokon
Søke lykka
Søke Gud
Leite etter
Hjelpemannskap har søkt i heile natt
I presens partisipp:
Ei søkjande sjel
Gå, gje seg i veg til; ta leia til
Laksen søker opp i elvane for å gyte
Søke kyrkje
Søke livd
Båtane søkte hamn i uvêret
Fisken søker mot straumen
Vende seg til
Søke dokter
Skriftleg oppmode om å få
Søke (på) ei stilling
Søke (om) stipend
Etter nokre år nordpå søkte ho seg sørover att
Firmaet søker etter øvde fagarbeidarar (averterer etter)
Søke om løyve, om utsetjing
søke, søkje
VERB
Eigenleg same opphav som søke
Gøy vedhaldande
Hunden søker