wordify
bokmålsordboka
ørn
SUBSTANTIV
Norrønt ǫrn, beslektet med gresk ornis ‘fugl’; jamfør ornitologi
Stor rovfugl av familien Accipitridae
Fiskeørn, havørn, kongeørn
Bilde av ørn (1) på faner, våpenskjold i riksvåpen og lignende
Den tyske ørn
I overført betydning: stolt, sterk person med et imponerende ytre
ørneblikk
SUBSTANTIV
Skarpt blikk, særlig gode øyne
ørnebregne
SUBSTANTIV
einstape
ørnenese
SUBSTANTIV
Stor og krum nese som minner om nebbet på en ørn
nynorskordboka
ørn
SUBSTANTIV
Norrønt ǫrn m
Stor rovfugl av visse arter i familien Accipitridae
Havørn
Kongeørn
Bilete av ørn (1) på fane, våpenskjold, i riksvåpen eller liknande:
Den tyske ørna
I overført tyding: (einsam) stolt, sterk person med eit imponerande ytre
ørnandlet, ørneandlet
SUBSTANTIV
Skarpskore andlet med ørnenase
ørnansikt
SUBSTANTIV
ørnandlet