bokmålsordboka
utfordrer
SUBSTANTIV
Person som utfordrer til duell, konkurranse eller lignende
utfordre
VERB
Etter tysk, lavtysk
Sterkt oppfordre, uteske, hisse
Utfordre en (til duell)
Utfordre skjebnen
Gjøre noe risikabelt
nynorskordboka
utfordrar
SUBSTANTIV
Person som utfordrar; utbydar
Meisteren (i sjakk, boksing e l) møter utfordraren
utfordre
VERB
Etter lågtysk, tysk
Oppmode sterkt (ofte: til å gjere det same som ein sjølv), by ut, eggje
Utfordre ein til duell, kamp
NN gjev 100 kr og utfordrar andre lærarar