wordify
bokmålsordboka
utbryter
SUBSTANTIV
Person som bryter ut av parti, forening eller lignende
Syklist som gjør utbrudd
Bilist som ikke holder seg i køen, men kjører forbi
utbryterkonge
SUBSTANTIV
Person som er en mester i å bryte seg gjennom låste dører, særlig ut av fengsler
utbryte
VERB
Plutselig si eller rope
Hurra! utbrøt forsamlingen
Plutselig oppstå
Det utbrøt brann (heller: bryte ut)
nynorskordboka
utbrytar
SUBSTANTIV
Person som bryt seg ut frå fengsel eller liknande
Person som bryt ut frå parti, foreining eller liknande (og lagar ny gruppering)
Nokon som gjer utbrot
Hovudfeltet tok att utbrytarane
utbrytargruppe
SUBSTANTIV
Gruppering av utbrytarar; jamfør utbrytar
utbrytarkonge
SUBSTANTIV
Person som er ein meister til å bryte seg ut frå fengsel eller liknande
utbrytarparti
SUBSTANTIV
(nytt) parti skipa av utbrytarar; jamfør utbrytar