wordify
bokmålsordboka
unnskylde
VERB
Fra lavtysk, samme opprinnelse som tysk entschuldigen, egentlig ‘frita for skyld’
Beklage, be om unnskyldning for
Unnskylde sin glemsomhet
Ofte refleksivt:
Hun unnskyldte seg fordi hun kom så sent
Som høflig innledning til et spørsmål eller lignende:
Unnskyld, kunne De si meg veien til byen?
Forklare eller angi årsak (til noe negativt)
Uheldig oppvekstmiljø kan unnskylde mye
unnskyldelig
ADJEKTIV
Som kan eller bør unnskyldes
nynorskordboka
unnskylde
VERB
Frå lågtysk; som I skylde; eigenleg ‘ta fri for skyld’
orsake
Unnskylde (framferda til) nokon
Unnskylde seg med at ein vart borthefta
Imperativ:
Unnskyld (meg) at eg er så sein
Unnskyld, er De ledig?