wordify
bokmålsordboka
tvinge
SUBSTANTIV
Samme opprinnelse som norrønt þvengr m ‘skoreim’; beslektet med tvinge
(snekker)redskap med skruinnretning til å klemme sammen eller holde fast arbeidsstykker med
tvinge
VERB
Norrønt þvinga
Presse, øve press på, gjennomføre med makt
Tvinge inn en blei
Tvinge barna til å spise opp
Forholdene tvang landsungdommen til byene
Tvinge fram et svar
Tvinge avgjørelsen igjennom
Tvinge under seg et land
Som adjektiv og adverb i presens partisipp:
Av tvingende grunner
Det er tvingende nødvendig (absolutt nødvendig)
Refleksivt:
Reformen vil tvinge seg fram
Tvinge seg til å le
tvinge noen i kne
Presse noen til å gi seg
Regjeringen er tvunget i kne
Se: kne
nynorskordboka
tvinge
SUBSTANTIV
Samanheng med tveng og tvinge
(snikkar)reiskap (med skruinnretning) til å halde fast eller presse saman arbeidsstykke eller liknande med
tvinge
VERB
Norrønt þvinga
Bruke tvang på, påverke med maktmiddel, presse, drive, nøyde
Tvinge inn ein bleig
Tvinge saman greinene
Tvinge ein til å tilstå
Tvinge under seg eit land
Tvinge til seg store føremoner
Tvinge gjennom eit vedtak
Tvinge fram ei godkjenning
Tvinge fram ein smil
Tvinge maten i seg
Boka tvingar ein til å tenkje etter
Refleksivt:
Tvinge seg gjennom sperringa
Reforma vil tvinge seg fram
Tvinge seg til å le
I perfektum partisipp (jf tvungen):
Bli tvinga til å gå av
I presens partisipp: presserande, viktig
Tvingande grunnar
Tvingande nødvendig (absolutt)
Tvinge seg
òg: tøyme seg
tvinge seg
òg: tøyme seg; Sjå: tvinge
tvinge nokon i kne
Presse nokon til lydnad; Sjå: kne