wordify
bokmålsordboka
tromme
SUBSTANTIV
Gjennom lavtysk, fra latin trumba ‘basun’, samme opprinnelse som norrønt trumba ‘lur, trompet’, egentlig lydord
Slaginstrument i form av hul sylinder med utspent skinn over hver ende
Han slår, spiller tromme i korpset
tromme
VERB
Slå på tromme
Trommeslageren trommet takten
Lage en lyd som minner om trommeslag
Regnet trommet mot taket
Samle
Tromme sammen
Kalle sammen (egentlig ved å signalisere med trommeslag)
Tromme sammen (folk) til en fest, et møte
trommefisk
SUBSTANTIV
Fisk av familien Sciaenidae som frambringer en trommelyd ved hjelp av vibrasjoner i svømmeblæra
trommehinne
SUBSTANTIV
Tynn hinne mellom ytre øregang og mellomøret som settes i svingninger av lydbølgene og fører dem videre
Smellet var så voldsomt at trommehinnen hans sprakk
nynorskordboka
tromme
SUBSTANTIV
Gjennom lågtysk, frå latin trumba ‘trompet’, same opphav som norrønt trumba ‘lur, trompet’; eigenleg lydord
Slaginstrument av ein hol sylinder med utspent skinn i kvar ende til å slå taktslag på med pinnar
Han slår (på) tromme i korpset
Slå på tromma
òg: gå sterkt inn for noko; gå fram med brask og bram; jamfør stortromme
tromme
VERB
Norrønt trumba ‘blåse i trompet’
Slå på tromme
Trommeslagaren trommar takten
Lage ein lyd som minner om trommeslag
Tromme med fingrane mot bordet
Regnet trommar mot (el. på) ruta, taket
I uttrykk
Tromme saman (folk) til ein fest, eit møte
Tromme saman
Kalle saman, få samla
trommeeld
SUBSTANTIV
Etter tysk
Intens våpeneld, kanonade
Bombardement av spørsmål eller liknande
trommefisk
SUBSTANTIV
Fisk av familien Sciaenidae med ein karakteristisk vibrasjonslyd i symjeblæra