wordify
bokmålsordboka
transe
SUBSTANTIV
Gj eng.; fra g.fr. transir ‘dø’; opphl lat. transire ‘gå over’, av trans ‘over, hinsides’ og ire ‘gå’
Særlig i spiritisme: sjelstilstand, ofte framkalt ved hypnose, der bevisstheten er mer el mindre nedsatt
Mediet falt i dyp transe
Blikket hennes var tomt, som om hun var i transe
transe
SUBSTANTIV
Kortform av transvestitt
transcendens, transendens
SUBSTANTIV
Se transcendere
Det å være transcendent
Noe som er transcendent
transept, transsept
SUBSTANTIV
Nylatin, av latin trans- og septum ‘inngjerding’; jamfør trans-
tverrskip i en kirke
nynorskordboka
transe
SUBSTANTIV
Gj eng.; frå g.fr. transir ‘døy’; opphavleg lat. transire av trans ‘bortanfor, over’ og ire ‘gå’
Halvmedviten el umedviten tilstand med nedsett sansingsevne, røyndomssans og viljekontroll
Framkalle transe med hypnose
Det spiritistiske mediet fall i transe
Vere som i transe (vere åndsfråverande, tankespreidd)
transe
SUBSTANTIV
Kortform av transvestitt
transcendens, transendens
SUBSTANTIV
Av latin transcendere ‘stige over’, av latin trans- og scandere ‘skride, stige’; jamfør trans-
Det å vere transcendent; det som er transcendent
transept, transsept
SUBSTANTIV
Nylatin, av latin trans- og septum ‘inngjerding’; jamfør trans-
Tverrskip i ei kyrkje