wordify
bokmålsordboka
tilfredsstille
VERB
Etter tysk zufriedenstellen
Oppfylle forventninger, krav, ønsker eller lignende
Uret tilfredsstiller de strengeste krav til presisjon
Få tilfredsstilt trangen til nysgjerrighet
Hun ble ikke (seksuelt) tilfredsstilt av mannen
Som adjektiv i presens partisipp:
Gi en tilfredsstillende forklaring (som en kan eller må være tilfreds med, fyllestgjørende)
Som substantiv, om eldre forhold: karakter som svarer til tallkarakterene 3 eller 4
Meget tilfredsstillende
Før: nest beste karakter, jamfør særdeles
tilfredsstillelse
SUBSTANTIV
Det å tilfredsstille eller være tilfredsstilt
Intellektuell, seksuell tilfredsstillelse
nynorskordboka
tilfredsstille
VERB
Etter tysk zufriedenstellen
Gjere tilfreds, til lags; (opp)fylle, dekkje (voner, krav, ynske) (hos)
Uret tilfredsstiller alle krav til presisjon
Ho vart ikkje (seksuelt) tilfredsstilt av mannen