wordify
bokmålsordboka
tilfreds
ADJEKTIV
Lavtysk tovrede(n), egentlig ‘(gå over) til fred’
fornøyd
Være tilfreds med avisomtalen, seg selv, tilværelsen
Ha en tilfreds mine
Stille tilfreds
Oppfylle (noens) forventninger, krav, ønsker eller lignende
tilfredshet
SUBSTANTIV
Det å være tilfreds, det å føle seg tilfredsstilt
Gi uttrykk for (stor, liten) tilfredshet
Filmen er et oppgjør med den velfødde tilfredsheten rundt oss
tilfredsstillelse
SUBSTANTIV
Det å tilfredsstille eller være tilfredsstilt
Intellektuell, seksuell tilfredsstillelse
tilfredsstille
VERB
Etter tysk zufriedenstellen
Oppfylle forventninger, krav, ønsker eller lignende
Uret tilfredsstiller de strengeste krav til presisjon
Få tilfredsstilt trangen til nysgjerrighet
Hun ble ikke (seksuelt) tilfredsstilt av mannen
Som adjektiv i presens partisipp:
Gi en tilfredsstillende forklaring (som en kan eller må være tilfreds med, fyllestgjørende)
Som substantiv, om eldre forhold: karakter som svarer til tallkarakterene 3 eller 4
Meget tilfredsstillende
Før: nest beste karakter, jamfør særdeles
nynorskordboka
tilfreds
ADJEKTIV
Etter lågtysk tovrede
nøgd, lykkeleg
Glad og tilfreds
tilfredsstilling
SUBSTANTIV
Det å tilfredsstille eller vere tilfredsstilt; oppfylling, innfriing, fullnøying
Intellektuell, seksuell tilfredsstilling
tilfredsheit
SUBSTANTIV
Det å vere tilfreds; (djup) glede, hugnad, lykkekjensle
tilfredsstille
VERB
Etter tysk zufriedenstellen
Gjere tilfreds, til lags; (opp)fylle, dekkje (voner, krav, ynske) (hos)
Uret tilfredsstiller alle krav til presisjon
Ho vart ikkje (seksuelt) tilfredsstilt av mannen