wordify
bokmålsordboka
tann
SUBSTANTIV
Norrønt tǫnn
Bite- og tyggeredskap som er dannet av hardt hudvev festet (til kjevene) i munnen på virveldyr
Trekke, slå ut, felle en tann
Hakke tenner av kulde, redsel
Vise tenner
Vise at en er sint; ta igjen
Føle noen på tennene
(egentlig om hester for å fastslå alderen) undersøke, kartlegge en annen parts styrke, hensikter eller lignende
Tidens tann
Tidens langsomme, ubønnhørlige, oppløsende kraft; forvitring
Rustet til tennene
(egentlig om tungt væpnet kriger) være svært godt rustet
(tannlignende) framspring på tannhjul, tannstang eller på eggen til et skjæreverktøy
Tennene på en sag
tannbein, tannben
SUBSTANTIV
Bein som utgjør den viktigste delen av en tann
tannbelegg
SUBSTANTIV
Bakteriebelegg på tennene som kan forårsake hull
nynorskordboka
tann
SUBSTANTIV
Norrønt tǫnn
Hard bite- og tyggjereiskap (festa til kjevane) i munnen
Trekkje, slå ut ei tann
Felle, hakke tenner
Kunstige tenner
Føle nokon på tennene
Utfordre, prøve nokon
Rusta til tennene
Fullt utstyrt (med våpen)
Vise tenner
Ta att, syne sinne
òg i sms som:
framtann, hoggtann, kvalrosstann, kvaltann, støyttann
Tagg, framspring i bladkant, på tannhjul, på tannstong eller på eggen på skjereverktøy
tannboge
SUBSTANTIV
Bogeforma tannstong
tannar
SUBSTANTIV
Norrønt tannari, tannarr
Trestikke, liten (tørr)kvist
tannbein
SUBSTANTIV
Bein som ei tann er oppbygd av (utanpå dekt av emalje)