wordify
bokmålsordboka
sveiser
SUBSTANTIV
Av sveise
Person som driver med metallsveising
sveiser
SUBSTANTIV
Egentlig sveitser fordi sveitsere ble kalt til Norge som lærere i fjøsstell i 1850-årene
fjøsrøkter
sveis
SUBSTANTIV
Av sveise
Sikkert, rutinert grep, lag
Ha en egen sveis på sakene
Få sveis på noe (få orden på, fart i)
Om mann, gutt: måte å kjemme håret på
Nykjemt sveis
Bakoversveis
sveis
SUBSTANTIV
Av sveise
Sveiset skjøt
Røret røk i sveisen
nynorskordboka
sveiser
SUBSTANTIV
Eigenleg sveitsar fordi sveitsarar kom til Noreg som lærarar i fjøsstell i 1850-åra
fjøsrøktar
sveise
VERB
Av sveipe og sveive
Kaste, slengje eller slå med ein kraftig sving
Sveise til ein
Gå med svingande rørsler; i presens partisipp:
Kome sveisande
sveise
VERB
Frå tysk eigenleg ‘få til å sveitte’
Få i stand binding mellom to metallstykke med å hamre, presse eller smelte dei saman ved høg temperatur
Sveise saman jernplater
Binde saman plast, vinyl og liknande ved smelting
Sveise golvbelegg
sameine
Okkupasjonen sveiste folk saman