Fra latin (nomen) substantivum ‘(nomen) som betegner substans’
(ord i en) ordklasse som kan stå sammen med (bestemt og ubestemt) artikkel, og som ikke kan gradbøyes, navnord
Ord som ‘Per’, ‘stein’, ‘gull’, ‘kjærlighet’, ‘skriking’ er substantiv
substantivsyke, substantivsjuke
SUBSTANTIV
Fra svensk
I grammatikk: overdreven bruk av setninger og ledd med substantiv som hovedord (for eksempel ‘gjøre til gjenstand for kontroll’ i stedet for ‘kontrollere’)
substantivere
VERB
Omdanne ord av en annen ordklasse til substantiv (for eksempel ‘skriving’ av ‘skrive’)
nynorskordboka
substantiv
SUBSTANTIV
Latin (nomen) substantivum ‘(nomen) som står for substans’
(ord frå ei) ordklasse som kan stå saman med (bunden eller ubunden) artikkel, og som ikkje kan gradbøyast; namnord
Ord som «hest», «stein», «kjærleik», «skriking» og «Kari» er substantiv
substantivere
VERB
Lage substantiv av eit ord frå ei anna ordklasse
Substantivere «å skrive» til «skriving»
substantivisk
ADJEKTIV
Som særmerkjer substantiv; som blir brukt som substantiv