wordify
bokmålsordboka
spørre
VERB
Norrønt spyrja, av spor
Tiltale, henvende seg til for å få svar på noe
Hvordan vet du det, om jeg tør spørre?
Skrive og spørre om noe
Guttungen spurte og grov om all ting
Om 30 år er det ingen som spør hvem du var (ingen som bryr seg om)
Jeg spør ikke noen om lov
Få spurt opp noe(n)
Spørre seg for
Spørre om veien
Spørre en ut om noe
Spørre etter en
Spørre noen til råds
eksaminere
Bli spurt om 1814
Som adjektiv i presens partisipp: som uttrykker spørsmål
Spørrende pronomen
En spørrende hovedsetning
Et spørrende blikk
Som adverb:
Se spørrende på en
Brukt for å understreke noe:
Spør om jeg ble glad
Spørre seg selv
Overveie, grunne på
Få vite
Spørre nytt
Han ble aldri spurt siden (ingen hørte mer til ham)
Det spørs
Det er tvilsomt, det kommer an på
Det spørs om pengene rekker til
spørrekonkurranse
SUBSTANTIV
Jamfør spørreleik
spørreleik, spørrelek
SUBSTANTIV
Konkurranse, lek som går ut på å svare på forskjellige spørsmål, gjettekonkurranse
nynorskordboka
spørjar
SUBSTANTIV
Person som stiller spørsmål
spørjast
VERB
Av spørje
Bli kunnig, kjend; frettast
Det hadde spurst
Vere eit vilkår; vere tvilsamt
Det spørst om eg får tid
spørje
VERB
Norrønt spyrja; av spor
Vende seg til for å få svar på noko; frege, forhøyre (seg)
«kjem du snart heim?» spurde mora
Spørje etter noko(n)
Spørje faren om lov
Du spør og grev om alle ting
I retorisk spørsmål, som framheving
Spør om eg vart glad!
eksaminere
Bli spurd om 1814
Ingen som bryr seg om
Om 30 år er det ingen som spør kven du var
Få spurt opp nokon
Spørje nokon til råds
Spørje nokon ut om noko(n)
Spørje seg for, fram, føre
Spørje seg fri frå skulen
I presens partisipp: som uttrykkjer spørsmål
Eit spørjande blikk
Ei spørjande hovudsetning
Spørjande pronomen
Sjå spørjande på nokon
Spørje seg sjølv
Grunde på
Få vite, høyre om; frette
Spørje nytt
Ho vart aldri spurd meir (ingen høyrde noko meir til henne)