wordify
bokmålsordboka
sikling
SUBSTANTIV
Tysk Ziehklinge, av ziehen ‘trekke’ og Klinge ‘blad’
Stålplate med skarpe kanter til å pusse treverk glatt med; plate av stål eller plast til å skrape bort overflødig skismøring med
sikle
VERB
Pusse med sikling
sikle
VERB
Av sike
Renne med svak lyd, risle
Det siklet og rant nedenfor breen
Slippe spytt ut av munnviken
Sikle i skjegget
Ha lyst på
Sikle etter, på noe
siklen
ADJEKTIV
Som sikler etter, er sterkt lysten på
Være siklen på en dram
nynorskordboka
sikl
SUBSTANTIV
Det å sikle; silder
Høyre eit sikl av vatn nede i ura
Spytt som renn or munnen; slev
Ungen hadde sikl nedover haka
sikle
SUBSTANTIV
Av sikle
Liten bekk
sikling
SUBSTANTIV
Det å sikle
sikleduk
SUBSTANTIV
Av sikle
Smekke