wordify
bokmålsordboka
samfunn
SUBSTANTIV
Norrønt samfundr ‘sammenkomst’, av sam- og IV finne
Gruppe av folk med felles tro, meninger, formål osv.
Trossamfunn, kirkesamfunn
De helliges samfunn
forening
Studentsamfunn, Militære samfunn
Folk i en stat (med felles institusjoner, lover, sedvaner, tradisjoner osv.)
Individ og samfunn
Forandre det bestående samfunn
De små i samfunnet
(folket i) bygd, kommune, by, tettsted
Industrisamfunn
Et lite, avstengt samfunn
Dyrekoloni med en viss form for organisasjon
Mauren lever i samfunn
samfunnsborger
SUBSTANTIV
Borger i et samfunn
Være en god samfunnsborger
samfunnsfag
SUBSTANTIV
Fag som skal lære elevene hva et samfunn er, og hvordan det utvikles og fungerer (i skolen: geografi, historie, samfunnskunnskap; ved universitetet blant annet: sosialpsykologi, pedagogikk, statsvitenskap, sosiologi, sosialøkonomi, sosialantropologi)
samfunnsforskning, samfunnsforsking
SUBSTANTIV
Vitenskapelig undersøkelse av et samfunn, særlig av hvordan det er bygd opp og virker
nynorskordboka
samfunn
SUBSTANTIV
Norrønt samfundr m ‘samkome’; av sam- og finne
Gruppe av folk med sams tru, meiningar, føremål osv.
Eit samfunn av dei heilage
Som etterledd i:
kyrkjesamfunn, studentsamfunn, trudomssamfunn
Folk i ein stat (med felles institusjonar, lover, sedvanar, tradisjonar og liknande)
Individ og samfunn
Samfunnet i dag
Dei små i samfunnet
(folket i ei(n)) bygd, by, kommune, tettstad
Eit lite avstengt samfunn
Som etterledd i:
industrisamfunn, nybyggjarsamfunn, nybyggarsamfunn
Dyrekoloni med ei viss form for organisasjon
Mauren lever i samfunn
samfunnsansvar
SUBSTANTIV
samfunnsbate
SUBSTANTIV
Det som er samfunnsgagnleg
samfunnsbilete, samfunnsbilde
SUBSTANTIV