wordify
bokmålsordboka
røyte
VERB
Norrønt reyta ‘rive av’, egentlig ‘få til å løsne’
Felle hår
Hunden røyter
nynorskordboka
røyte
SUBSTANTIV
Av røyte
(sjukdom eller nedbrytande krefter som valdar) rotning, hårlosning eller liknande
Røyte i hoven hos hest
Røyte i høyet
Losna hår
Ragg og røyte vart spunne saman
Tid med rått vêr; råme
Ei bløyte gjer lite, ei røyte er verre
Tømmeret låg ute i regn og røyte
røyte
SUBSTANTIV
Truleg samanheng med røyte
Doven person, latstokk
røyte
VERB
Norrønt reyta ‘rive av’, eigenleg ‘få til å losne’
Få til å rotne eller til å løyse seg (opp)
Regnet røyter høyet
Røyte skinn
Bløyte slik at håra losnar
Skifte hårklednad, felle hår
Hunden røyter
Dovne seg, sove lenge
Liggje og røyte (seg)
røyte
VERB
Norrønt hreyta ‘kaste, slengje ut’, truleg samanheng med hrjóta ‘fare fram, støkke’
I uttrykk:
Røyte or seg
Slengje utor seg bitande ord; bite frå seg
Røyte seg innpå
Egle (på folk), byrje å krangle