bokmålsordboka
rute
SUBSTANTIV
Gjennom fransk, fra latin rupta (via) ‘ryddet, banet (vei)'
Fastsatt, foreskrevet vei (som person eller befordringsmiddel skal følge til bestemte tider)
Legge opp rute for ferieturen
SAS flyr ruten Oslo–New York
Gå i fast rute
I rute
(komme) til fastsatt tid, holde ruten
rute
SUBSTANTIV
Lavtysk
Firkantet felt
Rutene på et sjakkbrett
Alle rutene var knust
rute
VERB
Lage ruter; jamfør rute
Rute opp et ark
rutebuss
SUBSTANTIV
Jamfør rutebil
nynorskordboka
rute
SUBSTANTIV
ball, kompe (av fisk)
rute
SUBSTANTIV
Latin ruta
Krydderplante av slekta Ruta, før mykje nytta i folkemedisinen; jamfør vinrute
rute
SUBSTANTIV
Gjennom fransk, frå latin rupta (via) ‘rydda (veg)'
Fastsett veg (som person eller transportmiddel skal følgje til visse tider)
Togrute
Leggje opp ruta for ferieturen
SAS flyg ruta Oslo–New York
Gå i fast rute
Vere i rute el. halde ruta (kome til fastsett tid; ha gjort unna (arbeid) i rett tid)
Skriftleg oversyn over tidene i ei rute
rute
SUBSTANTIV
Lågtysk
Firkanta flate eller felt; kvadrat
Rutene på sjakkbrettet
Knuse ei rute