wordify
bokmålsordboka
rop
SUBSTANTIV
Trolig fra tysk, jamfør norrønt hróp ‘baktaling’
Det å rope, skrik
Sette i et rop
Et rop om hjelp
ropert
SUBSTANTIV
Etter nederlandsk
Traktformet lydforsterker til å rope i
rope
VERB
Trolig fra tysk, jamfør norrønt hrópa ‘baktale’
Bruke sterk stemme, skrike, kalle
Rope om hjelp
Rope hurra
Rope på en
Rope opp
Rope ut noe
Rope på høyere lønn (kreve)
Som man roper i skogen, får man svar (få svar på tiltale)
nynorskordboka
rop
SUBSTANTIV
Truleg frå tysk, jamfør norrønt hróp ‘baktaling, lastord’
Det å rope, skrik; omtale
Eit rop om hjelp
Kome i ropet (bli mykje omtalt)
ropar
SUBSTANTIV
Person som roper
Utropar
ropeord
SUBSTANTIV
utropsord, interjeksjon
ropert
SUBSTANTIV
Etter nederlandsk
Trektforma lydforsterkar til å rope i