wordify
bokmålsordboka
ribb-bein, ribb-ben, ribbein, ribben
SUBSTANTIV
Av norrønt rif ‘ribbein’; egentlig rivbein
sidebein
Være så mager at en kan telle ribbeina
Knekke et ribbein
ribb-beinsbrudd, ribb-beinsbrott, ribb-bensbrott, ribb-bensbrudd, ribbeinsbrott, ribbeinsbrudd, ribbensbrott, ribbensbrudd
SUBSTANTIV
ribbe
SUBSTANTIV
Fra lavtysk
Brystside av slakt, særlig gris
Spise ribbe til middag
Opphøyd kant, stripe
En genser med ribber
(vannrett) list eller stang, sprosse; jamfør ribbevegg
Ribbene i en gymsal,
nynorskordboka
rib, ribb
SUBSTANTIV
Forkorting av engelsk rigid-hulled inflatable boat
Liten, oppblåsbar båt med stivt skrog