wordify
bokmålsordboka
rettferdig
ADJEKTIV
Norrønt réttferðugr, etter lavtysk egentlig ‘som oppfyller rettens krav’
Som er i samsvar med lov eller moral
En rettferdig dommer
En rettferdig avgjørelse
Berettiget
Rettferdig harme
Som oppfyller Guds bud
Herren elsker de rettferdige
rettferdighet
SUBSTANTIV
Det å være rettferdig
Yte en full rettferdighet (behandle en etter fortjeneste)
rettferdighetssans
SUBSTANTIV
rettferdiggjøre
VERB
Frita for skyld; bevise sin uskyld
Rettferdiggjøre seg
Gjøre berettiget
én urettferdighet rettferdiggjør ikke en annen
Gi syndsforlatelse og del i det evige liv
Bli rettferdiggjort ved tro
nynorskordboka
rettferdig
ADJEKTIV
Norrønt réttferðugr, etter lågtysk eigenleg ‘som fyller rettskrava’
I samsvar med lov eller moral; som held strengt på det som er rett; rettvis, fortent; rettkomen
Ei rettferdig avgjerd
Ein rettferdig dommar
Rettferdig fordeling av goda
Rettferdig harme
I religiøst mål: som oppfyller Guds bodord; syndefri
Det finst ikkje éin som er rettferdig
rettferdiggjere
VERB
Frita for skuld; refleksivt: prove at ein er uskuldig
Rettferdiggjere seg
Føre fram gode grunnar for, forsvare; orsake
Rettferdiggjere ein handlemåte
I religiøst mål: gje syndeforlating og del i evig liv
Bli rettferdiggjord ved tru