bokmålsordboka
protest
SUBSTANTIV
Fra middelalderlatin; se protestere
Det å gi til kjenne i ord eller handling at en tar avstand fra noe; innvending, innsigelse
Formannen gikk i protest mot styrevedtaket
Nedlegge protest mot en avgjørelse
Offentlig erklæring om at en veksel ikke er blitt akseptert eller betalt i rett tid
Protester opptas i regelen av notarius publicus
protestaksjon
SUBSTANTIV
Aksjon for å protestere mot noe
protestant
SUBSTANTIV
Fra tysk
Person som hører til et protestantisk kirkesamfunn
Person som (stadig) protesterer mot noe
protestantisme
SUBSTANTIV
Den lutherske og den reformerte kirkes lære
Gå over til protestantismen
nynorskordboka
protest
SUBSTANTIV
Frå mellomalderlatin; sjå protestere
Det å markere i ord eller handling at ein er usamd i noko; innvending, motmæle, motseiing, motsegn
Gå i protest
Ein desperat protest (protesthandling, protestaksjon)
Offentleg fråsegn om at ein veksel ikkje er akseptert eller betalt i rett tid
Ta opp protest hos notarius publicus
protestaksjon
SUBSTANTIV
Aksjon for å protestere mot noko
protestant
SUBSTANTIV
Frå tysk samanheng med protestere
Person som høyrer til eit protestantisk kyrkjesamfunn
Person som (stendig) protesterer mot noko
protestantisme
SUBSTANTIV
Nemninga har opphav i at dei som heldt med Luther, protesterte mot eit vedtak på riksdagen i Speyer 1529 der fleirtalet kravde lydnad mot paven
I bunden form eintal: læra til den lutherske og den reformerte kyrkja
Gå over til protestantismen