wordify
bokmålsordboka
prokura
SUBSTANTIV
Fra italiensk, av latin procurare ‘sørge for’
Fullmakt til å forhandle på en annens vegne, fullmakt til å undertegne dokumenter
Ha prokura
Per prokura
Etter fullmakt, forkorting p.p.
prokurator
SUBSTANTIV
Om eldre forhold, ofte nedsettende: sakfører
hårkløver; person som bruker knep
prokuratorknep
SUBSTANTIV
Knep som brukes til å oppnå fordeler på andres bekostning
nynorskordboka
prokura
SUBSTANTIV
Frå italiensk ‘fullmakt’, av latin procurare ‘syte for’
Fullmakt til å skrive under eller tinge på vegner av (den ansvarlege leiaren for ei) forretningsverksemd
Styret kan gje forretningsføraren prokura
Per prokura
Etter fullmakt; forkorta p.p. og p. p.
prokurator
SUBSTANTIV
Tidlegare, ofte nedsetjande: sakførar
Nedsetjande: person som bruker knep, ordkløyvar, luring
prokuratorknep
SUBSTANTIV
Det å nytta ut «hol» i ei lov eller føresegn for å skaffe seg sjølv eller andre føremoner; ufint knep