wordify
bokmålsordboka
planke
SUBSTANTIV
Norrønt planka femininum, fra latin
Langt trestykke som er tykkere enn et bord og tynnere enn en bjelke
Golvet var laget av solide planker
Få planke
Treffe satsplanken i lengdehopp eller tresteg
I overført betydning:
Den andre oppgaven var planken (den letteste oppgaven å løse ; jamfør redningsplanke)
planke
VERB
Kopiere, overføre (uten at en bidrar med noe originalt i tillegg)
plankeadel
SUBSTANTIV
Folk som er kommet seg opp ved trelasthandel
plankehud
SUBSTANTIV
Plankekledning på skip
nynorskordboka
planke
SUBSTANTIV
Norr. planka; frå lat.
Trestykke som er grovare enn eit bord og tynnare enn ein bjelke
Kjøpe inn plankar til eit byggjeprosjekt
Få planke
Treffe satsplanken i lengdehopp eller tresteg
I overf: lettaste oppgåve ved eksamen; jf redningsplanke
Dei fleste valde planken
planke
VERB
Av planke
Kopiere utan at ein legg til noko nytt
Planke ein melodi
plankeadel
SUBSTANTIV
Om eldre forhold: folk som slo seg opp på trelasthandel
plankegitar
SUBSTANTIV
Elektrisk gitar utan resonanskasse