wordify
bokmålsordboka
pause
SUBSTANTIV
Gjennom latin, fra gresk av pauein ‘stanse’
Midlertidig opphold, avbrekk, stopp
Kunstpause
Taleren gjorde en pause
I pausen mellom andre og tredje akt
Laget gikk til pause med en ledelse på 2–0
Unne seg, ta seg en pause (stans, hvil)
Det ble en lengre pause i byggearbeidene
I musikk (tegn som angir) det at én eller flere stemmer skal tie en bestemt tid
pausemusikk
SUBSTANTIV
Musikk som spilles for å fylle en pause
pausesignal
SUBSTANTIV
Særlig i radio: signal som angir pause
pausere
VERB
Holde pause
nynorskordboka
pause
SUBSTANTIV
Opphavleg gresk pausis ‘stans’
Avbrot, stans, stogg, mellombels opphald
pausefyll
SUBSTANTIV
(mindre verdfullt) innslag til å fylle ut ein pause med