wordify
bokmålsordboka
onn
SUBSTANTIV
Norrønt ǫnn ‘iver, anstrengelse’, flertall annir ‘markarbeidstidene’
Hver av de store, faste årlige arbeidene i jordbruket
Høyonn, skuronn, våronn
onnefolk
SUBSTANTIV
Folk som driver med onnearbeid
onne
VERB
Drive på med onn
onnimellom
ADVERB
I tiden mellom onnene, særlig mellom våronn og slåttonn
nynorskordboka
onn
SUBSTANTIV
Norrønt ǫnn
annsemd, skunding
Eg har slik onn på meg
trott
Det er ikkje noka onn med dei
Hardt utearbeid på ein gard, i regelen på ei viss årstid; vinne
Skuronn
Våronn
Drive på med onna
Tid da ein driv onn (2)
Det er midt i onna
onnearbeid
SUBSTANTIV
Onn
onnefolk
SUBSTANTIV
Folk som driv med onnearbeid
onnegut
SUBSTANTIV