bokmålsordboka
nota
SUBSTANTIV
Italiensk, fra latin egentlig ‘tegn, merke’
Fortegnelse over leverte varer, faktura
notabel
SUBSTANTIV
Av notabel
Om eldre forhold: framstående mann, stormann
notabelmøte
SUBSTANTIV
Stormannsmøte
notabene
SUBSTANTIV
Tegnet NB, kritisk anmerkning
Han satte en del notabener i margen
nynorskordboka
nota
SUBSTANTIV
Italiensk, latin eigenleg ‘teikn, merke’
Liste over leverte varer med prisutrekning; faktura
Sende nota med varene
notabene
SUBSTANTIV
Kritisk merknad; forkorta NB
Setje eit notabene i margen
notarius publicus
SUBSTANTIV
Latin eigenleg ‘offentleg skrivar’
Embetsmann (sorenskrivar eller byfut) som står føre visse offentlege, rettslege handlingar, til dømes borgarleg vigsel, utferding og stadfesting av dokument o a
notabilitet
SUBSTANTIV
Frå fransk; av notabel
Høgtståande eller kjend person
Alle notabilitetane i byen var til stades