bokmålsordboka
nisse
SUBSTANTIV
Fra gresk Nikolaos; av mannsnavnet Nils
I nordisk folketro: et overnaturlig vesen som holder til i nærheten av mennesker, særlig i uthusene på garden, og tenkes som en liten, gråkledd mann med rød topplue og langt skjegg
Nissen følger med på lasset (det uheldige en ville komme bort fra, følger med)
Sette ut graut til nissen
Nedsettende: tufs, tullebukk, fjompenisse
Din nisse!
Dere er noen ordentlige nisser
Tro på nissen
Nissen kom med pakker til barna
nisse
VERB
Omdannet av pisse
I barnespråk: late vannet, urinere
nissehue
SUBSTANTIV
nisselue
SUBSTANTIV
Rød topplue; symbol for norsk sneversyn og selvgodhet
I denne saken har politikerne trukket nisselua godt ned
nynorskordboka
nisse
SUBSTANTIV
Frå gresk Nikolaos, kjæleform av namnet Nils
I nordisk folketru: vette som held til i nærleiken av menneske, særleg i tunet og uthusa på gardar, tenkt som ein liten, gråkledd mann med raud topplue og langt skjegg; jamfør gardvord
Setje ut graut til nissen
Nissen på lasset
Noko uheldig eller ugagnleg som ein vil kome bort frå, men ikkje kan bli kvitt
Nissen kom med pakker til barna
nisse
VERB
Mildnande omlaging av pisse
I barnespråk: late vatnet, urinere
nissehue, nissehuve
SUBSTANTIV
Av nisse