wordify
bokmålsordboka
munning
SUBSTANTIV
Etter tysk; av munne
os; ytterste, nederste del, ende særlig av elv, fjord, dal eller skytevåpen
Munningen på en revolver
Elvemunning
munningshette
SUBSTANTIV
Hette til geværmunning
nynorskordboka
munning
SUBSTANTIV
Etter tysk; av munne
Ytste, nedste del eller ende, særleg av elv, fjord, dal eller skytevåpen; os
Munningen på ein revolver
munningshette
SUBSTANTIV
Vernehette til geværmunning