wordify
bokmålsordboka
markere
VERB
Fra fransk egentlig fra germansk, beslektet med I merke
Gjøre lett synlig eller kjennelig, vise med tegn, poengtere
Markere jubileet med en fest
Markere sin protest ved å forlate møtet
Markere skiløypa med røde bånd
Refleksivt:
Markere seg som en innbitt motstander av fri abort
I idrett:
Dekke (opp)
Markere en spiller
Markere seg
Vise seg, gjøre seg gjeldende, utmerke seg
forestille, signalisere
Møtet mellom de to statssjefene markerer en ny utvikling
Skiltet markerer full stopp
markere seg
Vise seg, gjøre seg gjeldende, utmerke seg; Se: markere
nynorskordboka
markere
VERB
Frå fransk eigenleg, frå germansk; samanheng med merke
Gjere klart synleg eller kjenneleg, framheve, merkje ut; vise (med teikn); poengtere
Markere skiløypa med raude band
Markere motviljen sin ved å gå frå møtet
Markere jubileet med ein fest
Markere ein spelar (i fotball o l: dekkje (opp))
Refleksivt:
Markere seg som motstandar av fri abort
Markere seg
Vise seg, gjere seg gjeldande, stå fram (offentleg), utmerkje seg
Han skal alltid markere seg på møta
Ho har markert seg som tilhengjar av fri abort
Vere synleg teikn for, stå for, signalisere
Skiltet markerer full stopp
Den tyske innmarsjen i Polen markerer byrjinga på den andre verdskrigen
markere seg
Vise seg, gjere seg gjeldande, stå fram (offentleg), utmerkje seg; Sjå: markere